Jeg må innrømme at jeg får assosiasjoner til Will Eisner på grunn av coveret, men etter litt googling fant jeg ut at det var tegnet av en annen tegneseriekunstner (noe som strengt tatt ikke er så veldig merkelig, siden Will Eisner døde for snart fem år siden), nemlig Adrian Tomine.

Tracklista til End Times ser for øvrig slik ut:
1. The Beginning
2. Gone Man
3. In My Younger Days
4. Mansions of Los Feliz
5. A Line in the Dirt
6. End Times
7. Apple Trees
8. Paradise Blues
9. Nowadays
10. Unhinged
11. High and Lonesome
12. I Need a Mother
13. Little Bird
14. On My Feet

Foreløpig ligger det (minst) to sanger fra albumet ute på nettet og de holder etter min mening god, gammeldags Eels-standard. Du skal få videoen til den ene her, Little Bird, så kan du gjøre deg opp en mening selv:

Det er mulig å forhåndsbestille albumet og i følge bandets hjemmeside så gir de deg en superdeal om du gjør akkurat det. Tilbudet kan iallfall sjekkes ut her her (ikke klag til meg når du om fem år finner ut at vinylutgaven av End Times går for 150 dollar på eBay).

Stardeath and White Dwarf ble dannet i Oklahoma i 2004 av Dennis Coyne, Casey Joseph, Matt Duckworth, and Philip Rice (som senere er byttet ut med James Young) og bortsett fra The Birth så slapp de også en selvtitulert EP i 2005.

Etter første gjennomlytting kan kanskje The Birth høres ut som en kjip versjon av Mew (Mew er vel strengt tatt alltid kjipt), men etter noen flere gjennomlyttinger er det som om et nytt univers åpner seg. Man blir nok ikke arrestert hvis man putter dette i den psykedeliske sjangeren, men Stardeath and White Dwarfs låner også fra både gammel og ny progrock, stjeler noen Sabbath-riff her og der og blander det sammen med funky basslinjer og synth(gitar?)soloer, samt den obligatoriske dosen med støy. Resultatet er upåklagelig.

Jeg skal ikke dra alle Flaming Lips-referansene (Dennis Coyne er nevøen til Wayne Coyne, bandet har vært roadies for Flaming Lips osv.) for bandet er mye mer enn det, men akkurat de akustiske partiene på The Birth er vel det som kan minne mest om The Flaming Lips. I likhet med Flaming Lips så er heller ikke alle tekstene så lette å tolke (selv om jeg er ganske sikker på hva Smoking Pot Makes Me Not Want To Kill Myself handler om), men det trenger jo ikke nødvendigvis være negativt.

Hva mer skal jeg si? Egentlig ikke noe annet enn at hvis du ikke har noen kjennskap til bandet, så besøk dem på myspace. Og liker du det du hører så kjøp plata, så blir både jeg og Stardeath and White Dwarfs fornøyde.

For tiden holder Nive Nielsen på med debutplata si. Som medhjelpere har hun fått med seg blant annet John Parish (som er kjent for sitt samarbeid med med PJ Harvey og akkurat har sluppet albumet A Woman a Man Walked By sammen og også spiller for et utsolgt Rockefeller 10. mai) og Howe Gelb (som også er support for Harvey/Parish). Så vidt jeg har fått med meg så slippes det en 7″ i disse dager, mens albumet kommer til høsten.

I løpet av våren har Nive spilt konserter over det som virker som hele Nord-Amerika (hun var blant annet innom SXSW) og til sommeren er det Europa som står for tur. Må innrømme at jeg gleder meg til både konsert og plateslipp. I mellomtiden koser jeg med smakebitene jeg finner på myspace. Det burde du også gjøre.

New York-bandet består av Kip Berman på gitar/vokal, Kurt Feldman på trommer, Alex Naidus på bass og Peggy Wang på keyboard/vokal. Sammen lager disse fire fantastisk gitarbaser støypop med gutt/jente-vokalharmonier. Det finnes tusenvis av shoegazeband der ute som prøver så godt de kan, men The Pains of Being Pure at Heart har åpenbart klart å knekke koden. De mikser elementer (om det er bevisst eller ikke vites ei) fra My Bloody Valentine, The Smiths og Rocketship og resultatet er absolutt fantastisk. Dette er sannsynligvis den mest catchye shoegazen du har hørt på denne siden av 1990.

Besøk bandets offisielle hjemmeside og myspace-profil og liker du det du hører kjøper du plata hos Insound!