Årets plater: The Magnetic Fields – Distortion
Av de platene jeg har hørt mest på de siste fire-fem årene så er jeg ganske sikker på at Magnetic Fields I er på topp 5 over mest spilte. Jeg hørte så mye på plata at jeg gikk fullstendig lei til slutt og etter en stund gikk både Stephin Merritt og The Magnetic Fields i glemmeboka. Der forble Magnetic Fields inntil jeg i fjor vinter en gang leste at en ny plate var på vei.
Tror kanskje første gang jeg fikk muligheten til å høre den nye plata var på jobb, en eller annen hadde fått tak i den og delt den på iTunes. Jeg ble utrolig skuffet. Det var jo bare en mur av ugjennomtrengelig støy. Jaja, jeg burde jo egentlig ikke ha forventet noe annet da plata tross alt het Distortion. Etter å ha hørt gjennom den kanskje tre ganger uten at jeg syntes at det ble noe bedre tenkte at dette her var fryktelig dårlig av Magnetic Fields og at jeg aldri i verden kom til å kjøpe det makkverket her. Bandet gikk nok en gang i glemmeboka, inntil jeg et par uker senere leste et eller annet om albumet og bestemte meg for å gi albumet en ny sjanse. Jeg kunne nesten ikke tro hva jeg hører. I løpet av et par ukers hvile hadde ugjennomtrengelig støy forvandlet seg til catchy powerpop (vi elsker jo alle sammen powerpop!).
De to åpningssporene (Three Way og California Girls) tror jeg kanskje er den beste åpningen av noe album i hele 2008. De er bare så utrolig bra! Albumet fortsetter så med en rekke musikalske perler, med Too Drunk to Dream og Zombie Boy som sammen med de to nevnte åpningslåtene utgjør mine favoritter fra plata. Har du enda ikke noe kjennskap til Magnetic Fields synes jeg du bør sjekke de ut myspace. Gjør det nå! Og så er det bare løpe og kjøp!
Leave a Reply